Hvis man er involvert i små og sårbare studieprogrammer, og skal rekruttere en ny kollega, kan det gjøre ganske stor forskjell om den nye kollegaen er en dyktig formidler og klarer å få frafallet ned fra 40 % til 30 %. Det kan være med på å avgjøre om studieprogrammet overlever eller ikke.
Det foregår jo en diskusjon om rekruttering til vitenskapelige stillinger i høyere utdanning for tiden, spesielt i Khrono. Her, som ofte ellers, påvirkes man nok av hvilken virkelighet man til vanlig står i til vanlig. En kort tråd.
Hva er de hemmelige parkene på vestkanten i Oslo?
Så vil man ofte høre at det ikke er noen motsetning mellom å være en god formidler og det å kunne forske. Det kan være riktig. Men da burde det heller ikke være noe i veien for å vektlegge undervisning primært i ansettelser.
Det er også et spørsmål om hvordan man skal kunne forvente å få undervisere i verdensklasse hvis undervisning kun skal være en sikkerhetsventil i rekrutteringsprosessen og ikke et primært mål. Hvis man ønsker å få best mulig undervisning, må det være et hoved mål også i rekrutteringsprosessen.
Jeg tenker at man særlig i noen av stillingene bør legge mer vekt på undervisningsegenskaper enn forskningsmeritter. Det kan jo virke provoserende på en del, så jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Små forskjeller i evnen til å undervise kan få ganske store konsekvenser for små studieprogrammer, og på små studiesteder også for hele studiestedet. I en slik situasjon vil det være avgjørende å rekruttere noen som faktisk kan gjøre jobben. Forskjellen mellom god og middels god kan være kritisk.
De siste dagene har jeg sett tre personer gå med genseren halvt på, slik at de har en arm utenfor genseren. Er det en trend jeg ikke har fått med meg, eller bor jeg bare i et nabolag der folk ikke klarer å kle på seg?
