Afterglowen fra å se en muskuløs australier i mankini redde dagen fortsetter. Glemte å nevne design, fargevalg og musikken, som var helt strålende. Kan ikke huske sist jeg så en nørdefilm på denne størrelsen med så distinkt og karakteristisk musikk, som attpåtil er helt awesome. Herrejemeni
By the Per Ståle of Honning!
Tror min mikroanmeldelse kan oppsummeres slik:
Er "god" popkultur å sømløst manipulere deg slik at du aldri vurderer livsvalgene som førte til at du så en film, eller kan den være noe som tar aktivt stilling til både seg selv og samtiden og dermed tvinge deg til å føle noe?
